Styggen på ryggen
Det må vel være en låt som mange kan gjenkjenne seg i. Styggen på ryggen.. Så må man jo kanskje kjenne etter om han din er stygg hele tiden, ofte, eller bare innemellom. Selv om han banker på døra, så betyr det ikke at han flytter permanent inn. Der kan og være en påminner på å ta grep.
Bagasjen som samles på veien vi går setter spor på godt og vondt. Og klarer man ikke plassere de steinene så blir sekken så fryktelig tung å bære. Å plassere stener i på riktig hylle kan og være vanskelig. Det er jo ikke nødvendigvis at de gode og dårlige alltid er like lett å skille på, og hvert menneske opplever hver bump forskjellig.
Sånn er det for mange, det er tungt å bryte med det vanskelige. Tungt å overvinne angst, tungt å ha det tungt. Tungt å føle seg alene. Tungt å inkludere andre og tungt å være til bry.
Jeg jobber stadig med stenplassering i min hverdag. Skille på utfordringene jeg står i og tenke på om det er verdt å ta med videre. Jeg gjør ikke nødvendigvis de rette plasseringene, og jeg skulle gitt mye for å slippe noen av de tyngste, og jeg lever lenge på de gode. Summen av alt er jo meg.
Og jeg liker å smile og le, elsker gode venner og alt det byr på. Familie betyr masse, Jeg tenker ofte at det ikke er så farlig. Supersosial, lojal, effektiv, liker høyt tempo. Digger at hverdagen byr på enkelhet og godt innhold. Jeg liker nuet!
Jeg liker ikke urettferdighet, jeg hater det egentlig. Så mye at jeg lett kan ta det personlig. Jeg liker ikke rot, ustruktur eller møkkete gulv. Jeg liker ikke overføring av oppgaver du lett kan løse selv. Jeg liker dårlig usannheter, det gjør vel de fleste og jeg misliker voldsomt mennesker som skyr alt for å fremme seg selv.
Men det jeg liker aller dårligst er at jeg kjenner meg så igjen i styggen på ryggen. Jeg liker så dårlig at helseutfordringene bestemmer reglene. De som styrer hvordan dagen blir, og ingen er like. Det er styggen på min rygg.
Jeg smiler ikke og ler ikke så mye som før. Jeg elsker fortsatt de gode vennene og det de har å by på, men serveringen herfra er blitt innskrenket. Familien er fortsatt viktig. Jeg deltar bare ikke like mye som før, selv om jeg er der! Jeg er ikke lenger supersosial, og tenker oftere at jo det er farlig! Jeg liker ikke lenger innholdet i hverdagen min, men setter fortsatt veldig pris på lysglimtene. De samler jeg på som en verdifull glansbildesamling. Jeg elsker nuet fortsatt, men hater at jeg ikke evner å nyte det like godt som før. Lojal er jeg, men effektiviteten har tatt seg en ferie.
Jeg sitter på utsiden og ser elven renner forbi. Strever med å holde hodet over vannet når jeg fryser, verker i hele kroppen, hodet dundrer på, hjernetåka sørger for uklar tale og konsentrasjonproblemer. Våkne bare 1 morgen å føle seg uthvilt ville gjort underverker. Hater når jeg sliter med gjenomføring av de enkleste ting. Klesvasken føles som 10 mils løpetur. Når sofaen har blitt styggen på ryggen. Når maktesløsheten og ensomhetsfølelsen sniker seg innpå. Dager er bra og dager er tunge. Sistnevte har det vært mange av i 2016.
De bra dagene står for tur nå, sommer rundt hjørnet og da vet jeg det blir bedre. Det er lysglimt det, og det lever jeg lenge på. Det er sånn jeg overvinner styggen på ryggen. Da pakker jeg bort de dårlige dagene slik som julepynten ryker etter nyttår. Solen skal få komme litt høyere på himmelen slik at øynene mine og vil være med ut. Fregner skal avles, båt, camping, venner, opplevelse og familie skal nytes.
Så har jeg en knapp på at helsemyndighetene skal ta oss stoffskiftepasienter på alvor. For nå trenger jeg å få tilbake hverdagen min!
