Må alt deles likt?
At jeg engasjerer meg i ting jeg brenner for er ikke uvanlig. Det kan være alt fra politikk, selvopplevd, barn, samfunn m.m Men sjelden at jeg kjenner inni i meg at jeg bare har lyst å skrike ut til samtlige inkompetente tufser et eller annet sannhetsord. Men det gjør jeg selvsagt ikke, ikke alltid. Jo kanskje noen ganger. Og prøver like mye hver gang å være fattet og saklig. Som i dag…
Om jeg klarte det? Jeg tror det…
Ramlet over en artikkel i Aftenposten på Facebook. Det handlet om en angrende mor, barnefordeling mellom mannen og henne. Jeg tolket det dit hen at det hun angret mest på var skilsmissen. At hun ikke hadde holdt ut i ekteskapet for barnas skyld og heller latt de bo i koffert mellom 2 hjem med ulike regler og forventninger.
I mine øyne ble de offer av alt skal deles likt. Sunne og friske med gode relasjoner til både mor og far idag. men så fint har det ikke alltid vært…
Jeg pløyde gjennom kommentarene, nettopp fordi dette er en engasjerende sak i mitt liv. Mange meninger og mange ulike holdninger til nettopp dette. En ting går igjen. Og det er meningene mange pappaene har om barnefordeling , de fremstår som stakkarslige svake ofre som sjelden vinner frem i saker som dette. Og man kan jo undres hvorfor.. Ikke vet jeg..
Jeg har mange tanker og ikke minst meninger om dette selv om jeg ikke har fasiten. . Og skal selvsagt ikke lange ut her, det holder meg litt. Noen viktige ting man bør tenke på. Fordi, jeg kan være veldig enig med forfatteren av innlegget. Ovenfor barna var den største angeren nettopp skilsmissen.
Det er blitt sånn at pappaer deltar mer, tar mere omsorgsansvar for barna sine en for noe år siden. Det gavner jo hele familien. Vi deler jo mer på handling, kjøring, legging, levering, husarbeid m.m en vi gjorde før. Naturlig nok når mammaene og har de samme forventningene til husholdingen ansvar og innkomst. Det ville ikke funket om pappaene ikke fikk delegert noen oppgaver. Allikevel tør jeg påstå at uten disse mammaene ville ikke pappaene kommet så godt frem med pappa skillsene sine. Hos de fleste selv i 2016, er rollene like definerte som for 30-40 år siden, men med flere forventinger rundt hverandres deltagelse i disse rollene. Vi bytter liksom litt på mer av det. Åhhh… Jeg rakk ikke butikken, kunne du handlet? Så lager jeg middag sier mor.. Egentlig er hun bare blitt flinkere til å delegere! For mor er hun, i hvert eneste våkne sekund. Selv på jobb, selv i bilen, selv i høneblundene på sofaen. Sånn er vi skapt, vi er 100 % tilstede mentalt. Selv om pappa leverte 2 på fotball denne uken så var bagen klar, tøyet vasket og drikkeflasken fylt opp. Og det har ikke gjort seg sjæl!
Så fordi, de nå har fått mer hverdagsansvar for barna så forventes det også ved samlivsbrudd. Jeg SKAL og FORVENTER 50/50 fordeling sier nå de skilles. Bitterheten, sinne, frustrasjonen, skuffelsen over bruddet forplanter seg hos partene. Og skittentøyvasken starter!
Megling, fordeling av service, hvem beholder huset.. Hvem skal ha ungene!
Ungene blir spurt, det gjør man jo. Og unger er lojale. De er jo kjempeglad i begge. Hos deg sier de. Til begge..ungene kan ikke ta dette valget, fordi de forstår ikke konsekvensen av det. Konfliktnivået søker, de sa jo de ville bo med meg?? Lojalitetskonflikten er et faktum. Og den er det ikke aldersgrense på, slik som 8-åringer skal høres, 12-åringer skal få velge.. Et ødeleggende faktum…
Så prøver vi 50/50.det er jo det alle sier er best. Begge får kake!
Men er det virkelig best?
Noen barn fikser det kjempefint, og noen ikke fullt så bra. Men de noen er det ikke mange som ser. For «flinkpike syndromet» forplanter seg tidlig. De vil jo ikke skuffe noen, så tenna bites sammen så krangler de hvertfall ikke om meg!
Det gjør mange uansett, det er ulike regler for leggetid, leksetid, og innetid. Om de tingene som er skrevet mellom linjene i forventingsloven. For alt det som gjorde at dere gikk fra hverandre ligger under huden og ulmer. Klar til å stikkes inn som en spydighet eller i en nedlatende kommentar som svir overfor den andre når uenighetene kommer som perler på en snor. Og barna lider.. I det stille.
Mot når de blir større og vandrer mer fritt mellom sine 2 hjem, men fler regler et sted, fler fasiliteter et annet. Jeg vet hva jeg ville valgt, og det vet jeg ikke samsvarer med hva en sv 2 vokse hadde tenkt. Hvilket barn vet hva som er best for dem?
Barn vil ha forutsigbarhet, de vil vites hva som forventes av dem og de rundt. Være trygge på sin eksistens. Og de vil ha glade fornøyde foreldre som helst skulle bodd sammen om de fikk velge. Et valg de sjeldent får, selvsagt, men om de fikk velge.. Et valg de ikke skjønner noe av..
Meningene var mange i den saken, men jeg står for alt jeg mener om dette. Mammaer har en selvsagt rolle. Og det har pappaer og. Og har dere bestemt dere for å gå fra hverandre. Så er ikke fordelingen en absolutt fanesak. Det er hvordan dere skal håndtere dette med påfølgende utfordringer som hører med som er fanesakene. Få proff hjelp, vær enige, ha et felles mål for disse små som etterhvert skal bli store. Lær barna at utfordringene tar vi alvorlig og vi ønsker det beste for deg. Lær de at kommunikasjon og samarbeid er nøkkelen til de fleste suksesser. Lær de og ikke sette de voksne opp moret hverandre, men å stå samlet. Og start der hjemme, erfaren skilt, nygift eller midt i et brudd.
Sørg for å ha en plan! Og den bør ikke være egoistisk! Alle skal få kake, men alt må ikke deles i 2!
Det er lov å si til barna sine at jeg elsker deg ikke noe mindre selv om du er mer der en her ❤️
