Det går bra!

The nonsense Løst og fast 0 Comments

Det var i fjor rett før påsken ting snudde så fort. Det som man tenker ikke skjer var for oss nå blitt et uvirkelig faktum. Men helt vilt mange spørsmål, og like mange vi ikke kunne få svar på. Fordi det finnes ikke svar, vitenskapen og forskingen rundt det manglet. Men de visste noe, at dette vil nok gå bra.

Minste bukkenebruse kom hjem fra skolen, han hadde sklidd på isen. Litt sår i panna og noe forslått. Men den karen er en tøffing så det går bra sier han. Og jeg er helt enig. Det gjør det jo alltid!

Det går noen dager og nettene begynner å sette spørsmålstegn. Han er gjennomvåt, gråter og har utrolig vondt i armen sin. Smertestillende og lege må til. Det var jo litt rart, tross alt noen dager siden han falt. Han burde jo ikke ha så skrekkelig vondt nå? Vi blir sendt på røntgen som viser alt bra. Så bruk tiden, det går nok over.

14 dg senere er vi på ny hos legen. Det har ikke gått over, det har blitt mye smertestillende og trøst. Og armen er ikke lenger i bruk fra albue og opp til skulder. Den bare dingler. Men han er med på alt som vanlig, og klager kun om natten over smertene. Så jeg skjønner jo at dette er alvorlig. Han må fått revet i stykker en muskel eller sene eller noe… Noe er galt, og det må fikses. Han er minstemann, bare 7 år da og vårt alt ❤️

Da han ligger inne til skanning så kommer det mange å ser på skjermen. Peker, nikker og tydelig er det de ser interessant. Jeg sitter på andre siden, hører ikke noe… Det trengte jeg ikke heller. Har vært på MR noen ganger selv, så det at det var fler en 2 der fortalte meg at de så noe. Ble ikke redd, tenkte bare at det var bra for da hadde de funnet noe som kunne fikses.

Vel hjemme så ringer Tlf. Dere må tilbake i morgen til ny MR med kontrastveske. OK, stålsetter meg med min mann og ber han bli med. Den dagen var starten på det skumle, ukjente, kunnskap, erfaringer, sorger og gleder. Det var funnet en kul.

Radium, biopsi, ventetid. Spørsmålene florerte, svarene sprikte og legen antok det verste. Sjelden benkreft ble nevnt, en pussig betennelsestilstand forusaket av staffilikokker. Så satt jeg der.. Filmen i hodet surret på høy hastighet. Skulle vi planlegge begravelse eller kunne vi leve så trygt som vi alltid hadde gjort? Spørsmålene var mange.. Mammahjertet bestemte seg for at dette går bra! Så syk er han jo ikke.. Sprek fyr på 7 år! Den tøffeste jeg kjenner faktisk!

Ventetiden var over, biopsien var klar og verdens hyggeligste og muntre lege ringt. Han langet ut og forklarte, jeg noterte så blekket sprutet. Langerhanshistotyose, LCH, kulen kan trekke seg tilbake, kirurgi, innleggelse på Rikshospitalet. Så avsluttet han med å si ; du kan Google det, like blid.

Og ja jeg googlet. Det kom opp, kreft, spredning, uhyre sjelden, lite forskning, blodsykdom, overopphopning av hvite blodlegemer, svultser, hull i skjelett, sentralnervesystemet. Filmen fikk uventet innhold og spørsmålene ble enda fler. Men slutten på filmen skjønte jeg ville ha en langt bedre slutt en jeg først trodde. Selv om jeg ikke skjønte bæret. Heldigvis.

På riksen ble det konkludert multifokal LCH. Det var flere kuler. Ikke bare den ene som kunne trekke seg tilbake. 4 faktisk. 2 i hoften, 1 i låret pluss den i skulderbladet. Disse kulene spiser opp skjelettet, og på bildene kunne man tydelig se hull og ujevnheter.  Alle sa at det var så hell i uhell at han hadde falt og fått trigget den kulen i skulderen. Og gå lenge uten behandling er ikke bra pga spredningen og da i verstefall til indre organer som nyrer, lever og sentralnervesystemet. Leven og nyren han er og forstørret.

Det er ikke kreft slik de trodde før, det er broren til kreft sier de i dag. Godartet form for kreft sier de og. De vet ikke så mye, det er så sjeldent. Men de vet en ting. Det må behandles som kreft.

Og behandlingen ble cellegift og høydosekortison hver uke i 6 mnd, så vedlikeholdsbehandling de neste 6. Da skulle vi bare hver 3 uke. Det skulle bli deilig. Når det er  sommer så ville vi jo leve nesten som normalt.

Det er da 2 dager til påskeferien skulle begynne for våres del. Herregud for en uvirkelig boble.

Valg måtte vi ta. CVK eller VAP. Dette var fremmedord, men det er altså den som medisinen skal inn i blodåren med. CVK henger på utsiden, VAP er en pute på innsiden som de setter en slange på hver gang han skal ha kur. CVK kan du ikke bade med, og henger på utsiden hele tiden. Med VAP kunne han gjøre som alltid. Bade kjøre båt og slippe å tenke så mye på det. Han fikk være med å velge, og det var enkelt, det ble VAP.

Nå må jeg være sterk, dette går bra! Lille bukkenebruse sa det og før han ble trillet inn til operasjon, dette går bra mamma. Ja gutten min, det gjør det. For du er den tøffeste 7 åringen jeg kjenner ❤️

Alle vi møter, leger, sykehus m.m skryter av han. Han er så flink, så tøff og modig. Selv liker han ikke å høre det, blir forlegen og kjenner nok litt på det å være annerledes.

Nå, et år etter. Protokollen (behandlingen) avsluttes nå 31 mars. Igjen er det påske, og jeg kjenner på året som har gått. Det har gått så bra med tanke på alternativene. Han er like tøff om ikke enda tøffere. Han har vært tynn i håret, han har sovet mye i perioder, sovet lite, smerter i bena, rullestol som bistand de verste dagene, han har tatt medisiner og Kaspergiften uten å klage en eneste gang. Han har villet bli behandlet som deg og meg, og kjempet seg gjennom bivirkningene hver eneste dag i 1 år. Nå er han 8 år og drømmer om å bli frisk. Han vet han ikke er som de andre. Han vet han er unik og sjelden akkurat som sykdommen sin. Den som vi nå etter protokollen skal være ferdig behandlet for 31 mars.

Året har gått som det pleier tross i faste sykehusbesøk og noen nedturer. Ambulansehelikopter var stort, selv om han ikke husker det så godt. Å være sterk i sånne situasjoner, der er sannelig ikke lett. Men på en merkelig måte så er det nettopp det du er, for når han ble fraktet bort, så er det flere å ta hensyn til. De og fortjener en oppreist mamma. Nei, vi gjør det vi er best på, vi gjør det vi pleier!

Usikkerheten og frykten planter frø hos meg. Var det så enkelt? Er redd vi må være sterke langt lengre, det er denne jævla magefølelsen… Men uansett utfall av den runden vi skal ha så er erfaringene og kunnskapen blitt så langt større hos oss, at det er mye lettere å si nå DET SKAL GÅ BRA ❤️ nettopp fordi vi har muligheten til å gjøre det vi pleier!

Det går så bra på face 😍

The nonsense Løst og fast 1 Comment

Når jeg tenker på hva Facebook og andre sosiale medier både betyr og gjør for oss kan jeg veie det opp mot mange positive ting. Samtidig finnes det skyggesider og noen så mørke at det er vanskelig å forstå fordi det virkelige menneske bak syns ikke. Jammen ikke godt å vite om det menneske som hashtagget «den følelse» og et funny bilde til, eller på Facebook en lykkelig selfie i et godt øyeblikk med 250 likes og «fina» kommentarer faktisk har det så godt der inne? Jeg er ingen psykolog, men når jeg møter folk får jeg raskt en følelse som forteller meg om ting ikke er helt godt der inne.

Ta bursdager for eksempel. Overøst av gratulasjoner, fine bilder og lykkeønskning er for det beste på dagen. Og i beste mening tar jeg meg selv i å være til tider å være litt kritisk til nettopp det. Jeg vurderer hvert bursdagsbarn til hvilken relasjon jeg har, ut fra det tar jeg valget. Gratulere på Facebook, Facebook og bilde, Facebook, bilde, og SMS, eller gullpakka. Facebook, bilde, sms, ringing og til og med en oppmerksomhet.

De som får gullpakka er selvsagt mine gode venner og familie. Og det vil jeg vise og vite at de vet.

Facebook og andre sosiale medier føler jeg til tider har tatt over noen av våre beste egenskaper. Medmennesket i oss, nettverket har blitt større, men nå mye mer virtuelt og mindre tilfredsstillende sosialt for mange.

❤️ På Facebook eller en god klem, øyekontakt og følelsen av tilhørighet. Jeg vet hva jeg velger. Nettopp det å gi andre følelsen av at de betyr noe for meg. Og jeg tror og jeg vet hva mange andre velger.

Tenk så stusselig å bare få 3 skikkelige gratulasjoner, og 270 på Facebook?og med skikkelig så mener jeg en Tlf eller ding på døra, en klem på butikken m.m På en dag som vi alltid før var lutt spente på, ballonger, kaker, gaver og ikke minst samhørighet med de menneskene du er så glad i. Fy alle oss, for at vi lot oss rive med i den virtuelle verden. Jeg ville følt meg skrekkelig ensom om det var kun mannen min og ungene som ga meg den oppmerksomheten på bursdagen min. Men sånn er det for mange, og noen har kanskje ikke mannen eller ungene heller. Huff…

Men, det åpner selvsagt opp en stor sosial arena allikevel. Man får med seg eventer, vi kan følge mange og oppdatere oss på ting vi ikke ville fått muligheten uten. Bilder, ungene, aktivistene folk tar seg til. Så jeg dobbelmoraliserer og sier som Ole Brumm. Ja takk- begge deler 😘

Inspirasjonen i dag kommer fra følgende farsott som deles i de forskjellige oppdateringene til fjærne og nære, nemlig denne:

Mange tror at et selvmordsforsøk er et egoistisk trekk fordi personen bare ikke bryr seg om sine kjære som blir igjen. Jeg kan fortelle deg at når en person kommer til det punkt, at de virkelig tror at deres kjære vil ha det mye bedre uten dem. Dette er psykiske lidelser, ikke egoisme. SANNHET: Depresjon er en forferdelig sykdom og synes nådeløs. Mange av oss har vært nær kanten eller delt det med slekt/venner i en krise, og noen har mistet venner og kjære. La oss være der for hverandre og slutte med å feie psykiske lidelser under teppet. Hvis jeg ikke ser navnet ditt, aksepterer jeg det. Men jeg vil gjerne spørre deg, din familie og venner om dere vil dele denne statusen med meg. Vennligst kopier og lim inn denne statusen for en time for å gi litt støtte til alle de som har familieproblemer, helsekamper, jobbrelaterte- eller bekymringer av noe slag. Og at de bare trenger å vite at noen bryr seg. Gjøre det for oss alle, for ingen er immune. Håper å se dette på veggene hos familie og venner bare for moralsk støtte. Jeg vet noen vil! Jeg gjorde det for en venn, og det du kan også. Du må kopiere og lime inn dette. Ingen deling. Hvis du vil kopiere, bare holde fingeren på teksten og kopi-valget vises. Klikk på den. Klikk på din status og lim vises. Takk!

Fuck IT sier jeg da! Dette burde stått i steden:

Mange tror at et selvmordsforsøk er et egoistisk trekk fordi personen bare ikke bryr seg om sine kjære som blir igjen. Jeg kan fortelle deg at når en person kommer til det punkt, at de virkelig tror at deres kjære vil ha det mye bedre uten dem. Dette er psykiske lidelser, ikke egoisme. SANNHET: Depresjon er en forferdelig sykdom og synes nådeløs. Mange av oss har vært nær kanten eller delt det med slekt/venner i en krise, og noen har mistet venner og kjære. La oss være der for hverandre og slutte med å feie psykiske lidelser under teppet. Ta deg noen minutter, en time eller 2, stikk innom, vis at du er der, støtt opp. Gi en klem, fortell dem at DU er viktig for deg. Delta!! For den ekte følelsen av samhold, vennskap, inkludering, forståelse og støtte kan ingen kopiert statusoppdatering erstatte!! Når dette er gjort, kan du oppdatere !

For det går jo så bra på face 😍

Bli et bedre medmenneske du og, det tar bare den tiden du sitter på face allikevel ❤️

Dumheten lenge leve

The nonsense Løst og fast 2 Comments

Noen ganger blir jeg tom for ord.. Ikke det at det varer så lenge i utgangspunktet, men når jeg får fattet meg litt så har jeg og som oftes mye å si. Det kan komme litt overveldende selv på meg, spesielt i en setting som jeg opplever og mener er total på sidelinjen av normalen. Og jeg lever på ingen måte selv sånn helt innafor normalen. For hva er egentlig det? Det er når avvikene kommer for dagen at man skjønner at dette kanskje ikke var helt normalt.

Noen mennesker evner dessverre ikke å se sitt eget beste, eller tenke lengre en morgendagen. Andre er mer fornuftig å planlegger, analyserer, søker det trygge og gjør det de føler er best for seg selv i sin situasjon. Tenker konsekvenser. Det både beundrer jeg og liker. Og jeg kan heller ikke her si at sånn er jeg. Og forventningene til mine er heller ikke satt der.  Jeg liker overraskelse momentene, bråsvingene, noen ganger oppoverbakkene men de kommer heller ikke uten nedoverbakkene. Alt dette er livet, med og uten konsekvenser.

Selv er jeg nok mye styrt av impulser, men har jo også lært noe mer og tenke meg om et par ganger ekstra innimellom. Spesielt når det handler om flere en bare meg selv. Impulsshopping er selvsagt ikke med der, helt umulig å styre den kontrollen der innimellom dessverre, tross i gjentatte mislykkede forsøk.

Men en ting jeg blir vilt frustrert over er hormonstyrte impulser. Det burde vært en pille til det. Det finnes jo piller til så mye annet av disse hormonene at den pillen som bør komme på markedet helst i går, bør samkjøre langsiktig konsekvens og og impulsstyrt dumhet!

Som f.eks så mener jeg at tross i at man blir 18 år bør det jammen ikke være en selvfølge at du nå er myndig! Og med myndig så menes det at nå er du voksen, skal ta ansvar for ditt eget liv og veivalg. Tull. Det er burde vært behovsprøvd, man må søke, bestå en en test ut fra kriteriene av ansvar og modenhet. Og med prøvetid på 3 år ved «bestått» minst og mulighet for prikksystemet på lik linje med sertifikat. Det er nemlig ikke sånn at hver og en som blir 18 blir bråvoksen på dagen. Det er da dumheten starter for mange!

Og dumhet kan være så mangt. Jeg heier på de som prøver, feiler og reiser seg igjen. Jeg støtter og veileder videre når det skjer noen ganger til. Men når du går på trynet i samme gjørme pytt for gang nummer mange, selv da skjønner jeg det var ikke dumhet, du lærte nok.. Men du ga fullstendig faen. Da strøyk du på prøven, velkommen tilbake om noen år.

Men noen gjørmepytter er der kun i kort tid. Og på den tiden skal man velge, gå rundt eller hoppe i den med begge beina. Du vet faktisk ikke hvor dyp den er, du aner overhodet ingenting av konsekvensene tross i at du har sett en slik før og garantert plumpet i noen og. 2 valg.. Tikk takk tikk takk..men denne er stor, dyp og har mange overraskelser.  Det fornuftige er å gå rundt, tørrskodd. Ikke pysete men konsekvensorientert. Eller så velger du å hoppe ut i det, tross i at alle alarmer varsler ikke gjør det, ikke gjør det!

For hvert valg vi tar, tar det en vending. Dumskap lenge leve!

Og jeg blir så hutrende forbanna når jeg sitter på siden uten mulighet til å påvirke enkelte valg, spesielt når de anfekter meg resten av livet og. Jeg er jeg nok noe mer  konsekvensorientert 😍

Det du ikke visste

The nonsense Løst og fast 2 Comments

Har du tenkt på det? At ting faktisk ikke alltid ble sånn du tenkte?

Ja faktisk! Tenker masse på akkurat det. Og skulle jeg ramset opp ALT så måtte det blitt bokserie på minst hundreog ørrogførti tykke bind. Det tror jeg vi strengt tatt dropper i første omgang!

Vi har jo en formening om livet, allerede som veldig små. Når jeg blir stor så skal jeg bli brannmann eller advokat osv.

Vil ha en å dele livet med, 1.7 barn, bil, båt, hytte, hus, bikkje, suksess både privat og på jobb vil vi jo også ha. Gjerne litt god økonomisk frihet er jo heller ikke å forakte. Og glem ikke at alt skal være perfekt helst. Ja takk til alt!

Noe kommer lett for noen, andre må streve litt mer, og gjennomsnittet klarer seg greit. Hvor jeg er? Litt innom alt tror jeg.

Jeg var 20 når jeg skjønte for alvor at ting ikke gikk som jeg hadde tenkt. Veien videre etter handelskolen tok en annerledes vending.

Der lå han, skrukkete rød og bitteliten. Lignet på E.T, men det kunne jeg jo ikke si til noen. Hvertfall ikke da!

10 minutter etter var han den fineste jeg hadde sett. Det er jo sånn, at dine egne er det vakreste ❤️ Han og jeg skulle stake ut kursen sammen, og det gledet jeg meg veldig til. Og 22 år etter han han faktisk fortsatt vakker, tross i at han heller ville foretrukket at jeg sa noe mer maskulint. Kjekk for eksempel. Det er han også!

Nå skal ikke denne bloggen handle om ungene mine. Ungene ja, for jeg klinte likså godt til med 3 kjærkommene gutter gjennom årene. Det skal heller ikke handle om hus, hjem,mann, matlaging osv. ( der suger jeg foresten ganske greit), men om det som er innerst hos meg. Det jeg kanskje sier på spøk, men er grav alvorlig egentlig. Og det jeg gleder meg over MRN kanskje ikke sier. Ting jeg blir provosert av, ting jeg gledet meg over, meg rett slett fra innsiden og ut.

Men unger, mann, bikkje, huset, bilen, båten, «hytten» på fjellet, og den ved sjøen er en del av det. The Nonsense. Og det er det jeg kaller meg og mitt.

Der er så mye jeg ikke visste, og så mye jeg vet. Og så lite som ble som jeg trodde. Men innholdet er blitt mye.

Så glad i smask

Følg meg på veien da vel 😘