En relasjon, flere relasjoner og 1900 reaksjoner 👍🏻

image

Jøye meg.. Skulle nesten tro jeg hadde hatt det fryktelig travelt siden det er gått en relativ lang stund siden siste ord her. Har absolutt ikke gått tom for ord, det skal mere til tross alt 😊

Relasjoner er tema i dag. Mennesker som du møter, knytter deg til og forholder deg til i forskjellige deler av livet ditt.

Det starter gjerne når vi er små, vi blir født inn i en familie. De må vi forholde oss til, hvertfall de fleste av oss. Så utvikler vi vennskap på ulike nivåer,  og mens vi gror til har vi mest sannsynlig møtt mange som har satt spor både på godt og vondt. Noen har vi gått ved siden av siden barndommen og er fortsatt til stede i voksen alder. Selv er jeg så heldig at jeg har min trygge gode venninnegjeng som har vært der i tykt og tynt gjennom mange år. De er en god trygg klippe i hverdagen for meg, en deilig stabil hylle å stå på når vi er sammen 💜

Men så har du alle de andre du treffer, her og der, på jobben, gjennom venner og aktiviteter. Der dukker det igjen opp mange du tar vingene og utvikler et godt forhold til. Der er jeg og så heldig at jeg har samlet en stor flott bukett med mennesker jeg liker å tilbringe tid med. Enten det er hjemme, camping, båt eller fjellet som gjelder. Jeg er uendelig heldig har jeg skjønt. Det sitter tross alt mange rundt meg oss som kan kjenne litt på ensomheten, manglende nære og kjære og få være inkludert i et felleskap eller familie.

Relasjoner.. Det er så mangt, for det er jammen ikke alltid sånn at du liker alle eller har den nødvendige kjemien for at det skal fungere. Og da blir det plutselig et stort problem dersom du ikke har noen mulighet eller redskap til å rette på dette.

Jeg tror at i de fleste situasjoner så kan du det. Det handler om aksept for ulikhetene og en god porsjon godvilje. Spesielt i de situasjoner du da kanskje er bundet til forholdet. Kanskje familie og jobb?  Alt annet er jo strengt tatt opp til hver enkelt hva de gidder å drasse rundt på av irritasjon. Men liker du å «hate» noen så for all del, drass det med deg 😊

Familie er interessant, familie er ikke bare foreldre, søsken, tanter, onkler osv. Det er og de som som følger med den du deler livet med, og de dine barn igjen velger med seg videre. Du blir litt prakket på folk du strengt tatt ikke har så mye felles med annet en i dere er glad i.  Så blir man jo glad i de og når man blir kjent på et vis.

Selv har jeg blitt titulert som svigermonster sånn ca nesten før man har fått med seg omtrent at du har fått en svigerdatter. Da har man vel lagt litt lista tenker jeg, og fortvil ikke.. Det kan jeg lett leve opp til dersom det er forventningen. Dog noe som ikke betyr at man nødvendigvis gjør det. Jeg tenker at visdom kommer med årene, heldigvis. Så frem til det får jeg smile med hoggtennene mine, putte gift i maten på våre felles middager og legge sjela i litt artig gaming med psykotiske utfall 😂 Selvsagt ikke, men hadde nok hatt det ganske artig en stund da!

Tror alle svigerbarn på et tidspunkt har titulert sine svigerforeldre som monster ved en eller fler annledninger. Selv skal jeg ikke si at det har jeg aldri gjort. Og tror ikke nødvendigvis hver mor er sjeleglad for valget til sin sønn eller datter. Men en ting er sikkert som banken, de valgene har du som foreldre som oftest ikke noe med, mindre ikke det er arrangerte ekteskap eller barna dine er noe diltere.

Så om du går å tenker at din sønn eller datter har fridd i tåkeland eller er sammen på overtid, og attpåtil med utrivelige ITCs klarer å si det høyt, ja da vil jeg minne deg på at de er like stuck in The møkk med deg som du med dem.

Å kunne konversere på mange språk er verdifullt, men å kunne holde munn på ett er uvurderlig.

Gitte

 

 

Styggen på ryggen


 

image

Det må vel være en låt som mange kan gjenkjenne seg i. Styggen på ryggen.. Så må man jo kanskje kjenne etter om han din er stygg hele tiden, ofte, eller bare innemellom. Selv om han banker på døra, så betyr det ikke at han flytter permanent inn. Der kan og være en påminner på å ta grep.

Bagasjen som samles på veien vi går setter spor på godt og vondt. Og klarer man ikke plassere de steinene så blir sekken så fryktelig tung å bære. Å plassere stener i på riktig hylle kan og være vanskelig. Det er jo ikke nødvendigvis at de gode og dårlige alltid er like lett å skille på, og hvert menneske opplever hver bump forskjellig.

Sånn er det for mange, det er tungt å bryte med det vanskelige. Tungt å overvinne angst, tungt å ha det tungt. Tungt å føle seg alene. Tungt å inkludere andre og tungt å være til bry.

Jeg jobber stadig med stenplassering i min hverdag. Skille på utfordringene jeg står i og tenke på om det er verdt å ta med videre. Jeg gjør ikke nødvendigvis de rette plasseringene, og jeg skulle gitt mye for å slippe noen av de tyngste, og jeg lever lenge på de gode. Summen av alt er jo meg.

Og jeg liker å smile og le, elsker gode venner og alt det byr på. Familie betyr masse, Jeg tenker ofte at det ikke er så farlig. Supersosial, lojal, effektiv, liker høyt tempo. Digger at hverdagen byr på enkelhet og godt innhold. Jeg liker nuet!

Jeg liker ikke urettferdighet, jeg hater det egentlig. Så mye at jeg lett kan ta det personlig. Jeg liker ikke rot, ustruktur eller møkkete gulv. Jeg liker ikke overføring av oppgaver du lett kan løse selv. Jeg liker dårlig usannheter, det gjør vel de fleste og jeg misliker voldsomt mennesker som skyr alt for å fremme seg selv.

Men det jeg liker aller dårligst er at jeg kjenner meg så igjen i styggen på ryggen. Jeg liker så dårlig at helseutfordringene bestemmer reglene. De som styrer hvordan dagen blir, og ingen er like. Det er styggen på min rygg.

Jeg smiler ikke og ler ikke så mye som før. Jeg elsker fortsatt de gode vennene og det de har å by på, men serveringen herfra er blitt innskrenket. Familien er fortsatt viktig. Jeg deltar bare ikke like mye som før, selv om jeg er der! Jeg er ikke lenger supersosial, og tenker oftere at jo det er farlig! Jeg liker ikke lenger innholdet i hverdagen min, men setter fortsatt veldig pris på lysglimtene. De samler jeg på som en verdifull glansbildesamling. Jeg elsker nuet fortsatt, men hater at jeg ikke evner å nyte det like godt som før. Lojal er jeg, men effektiviteten har tatt seg en ferie.

Jeg sitter på utsiden og ser elven renner forbi. Strever med å holde hodet over vannet når jeg fryser, verker i hele kroppen, hodet dundrer på, hjernetåka sørger for uklar tale og konsentrasjonproblemer. Våkne bare 1 morgen å føle seg uthvilt ville gjort underverker. Hater når jeg sliter med gjenomføring av de enkleste ting. Klesvasken føles som 10 mils løpetur. Når sofaen har blitt styggen på ryggen. Når maktesløsheten og ensomhetsfølelsen sniker seg innpå. Dager er bra og dager er tunge. Sistnevte har det vært mange av i 2016.

De bra dagene står for tur nå, sommer rundt hjørnet og da vet jeg det blir bedre. Det er lysglimt det, og det lever jeg lenge på. Det er sånn jeg overvinner styggen på ryggen. Da pakker jeg bort de dårlige dagene slik som julepynten ryker etter nyttår. Solen skal få komme litt høyere på himmelen slik at øynene mine og vil være med ut. Fregner skal avles, båt, camping, venner, opplevelse og familie skal nytes.

Så har jeg en knapp på at helsemyndighetene skal ta oss stoffskiftepasienter på alvor. For nå trenger jeg å få tilbake hverdagen min!

 

 

 

Må alt deles likt?

At jeg engasjerer meg i ting jeg brenner for er ikke uvanlig. Det kan være alt fra politikk, selvopplevd, barn, samfunn m.m Men sjelden at jeg kjenner inni i meg at jeg bare har lyst å skrike ut til samtlige inkompetente tufser et eller annet sannhetsord. Men det gjør jeg selvsagt ikke, ikke alltid. Jo kanskje noen ganger. Og prøver like mye hver gang å være fattet og saklig. Som i dag…

Om jeg klarte det? Jeg tror det…

Ramlet over en artikkel i Aftenposten på Facebook. Det handlet om en angrende mor, barnefordeling mellom mannen og henne. Jeg tolket det dit hen at det hun angret mest på var skilsmissen. At hun ikke hadde holdt ut i ekteskapet for barnas skyld og heller latt de bo i koffert mellom 2 hjem med ulike regler og forventninger.

I mine øyne ble de offer av alt skal deles likt. Sunne og friske med gode relasjoner til både mor og far idag. men så fint har det ikke alltid vært…

Jeg pløyde gjennom kommentarene, nettopp fordi dette er en engasjerende sak i mitt liv.  Mange meninger og mange ulike holdninger til nettopp dette. En ting går igjen. Og det er meningene mange  pappaene har  om barnefordeling , de fremstår som stakkarslige svake ofre som sjelden vinner frem i saker som dette. Og man kan jo undres hvorfor.. Ikke vet jeg..

Jeg har mange tanker og ikke minst meninger om dette selv om jeg ikke har fasiten. . Og skal selvsagt ikke lange ut her, det holder meg litt. Noen viktige ting man bør tenke på. Fordi, jeg kan være veldig enig med forfatteren av innlegget. Ovenfor barna var den største angeren nettopp skilsmissen.

Det er blitt sånn at pappaer deltar mer, tar mere omsorgsansvar for barna sine en for noe år siden. Det gavner jo hele familien. Vi deler jo mer på handling, kjøring, legging, levering, husarbeid m.m en vi gjorde før. Naturlig nok når mammaene og har de samme forventningene til husholdingen ansvar og innkomst. Det ville ikke funket om pappaene ikke fikk delegert noen oppgaver. Allikevel tør jeg påstå at uten disse mammaene ville ikke pappaene kommet så godt frem med pappa skillsene sine. Hos de fleste selv i 2016, er rollene like definerte som for 30-40 år siden, men med  flere forventinger rundt hverandres deltagelse i disse rollene. Vi bytter liksom litt på mer av det. Åhhh… Jeg rakk ikke butikken, kunne du handlet? Så lager jeg middag sier mor.. Egentlig er hun bare blitt flinkere til å delegere! For mor er hun, i hvert eneste våkne sekund. Selv på jobb, selv i bilen, selv i høneblundene på sofaen. Sånn er vi skapt, vi er 100 % tilstede mentalt. Selv om pappa leverte 2 på fotball denne uken så var bagen klar, tøyet vasket og drikkeflasken fylt opp. Og det har ikke gjort seg sjæl!

Så fordi, de nå har fått mer hverdagsansvar for barna så forventes det også ved samlivsbrudd. Jeg SKAL og FORVENTER 50/50 fordeling sier nå de skilles. Bitterheten, sinne, frustrasjonen, skuffelsen over bruddet forplanter seg hos partene. Og skittentøyvasken starter!

Megling, fordeling av service, hvem beholder huset.. Hvem skal ha ungene!

Ungene blir spurt, det gjør man jo. Og unger er lojale. De er jo kjempeglad i begge. Hos deg sier de. Til begge..ungene kan ikke ta dette valget, fordi de forstår ikke konsekvensen av det. Konfliktnivået søker, de sa jo de ville bo med meg?? Lojalitetskonflikten er et faktum. Og den er det ikke aldersgrense på, slik som 8-åringer skal høres, 12-åringer skal få velge.. Et ødeleggende faktum…

Så prøver vi 50/50.det er jo det alle sier er best.  Begge får kake!

Men er det virkelig best?

Noen barn fikser det kjempefint, og noen ikke fullt så bra. Men de noen er det ikke mange som ser. For «flinkpike syndromet» forplanter seg tidlig. De vil jo ikke skuffe noen, så tenna bites sammen så krangler de hvertfall ikke om meg!

Det gjør mange uansett, det er ulike regler for leggetid, leksetid, og innetid. Om de tingene som er skrevet mellom linjene i forventingsloven. For alt det som gjorde at dere gikk fra hverandre ligger under huden  og ulmer. Klar til å stikkes inn som en spydighet eller i en nedlatende kommentar som svir overfor den andre når uenighetene kommer som perler på en snor. Og barna lider.. I det stille.

Mot når de blir større og vandrer mer fritt mellom sine 2 hjem, men fler regler et sted, fler fasiliteter et annet. Jeg vet hva jeg ville valgt, og det vet jeg ikke samsvarer med hva en sv 2 vokse hadde tenkt. Hvilket barn vet hva som er best for dem?

Barn vil ha forutsigbarhet, de vil vites hva som forventes av dem og de rundt. Være trygge på sin eksistens. Og de vil ha glade fornøyde foreldre som helst skulle bodd sammen om de fikk velge. Et valg de sjeldent får, selvsagt, men om de fikk velge.. Et valg de ikke skjønner noe av..

Meningene var mange i den saken, men jeg står for alt jeg mener om dette. Mammaer har en selvsagt rolle. Og det har pappaer og. Og har dere bestemt dere for å gå fra hverandre. Så er ikke fordelingen en absolutt fanesak. Det er hvordan dere skal håndtere dette med påfølgende utfordringer som hører med som er fanesakene. Få proff hjelp, vær enige, ha et felles mål for disse små som etterhvert skal bli store. Lær barna at utfordringene tar vi alvorlig og vi ønsker det beste for deg. Lær de at kommunikasjon og samarbeid er nøkkelen til de fleste suksesser. Lær de og ikke sette de voksne opp moret hverandre, men å stå samlet.  Og start der hjemme, erfaren skilt, nygift eller midt i et brudd.

Sørg for å ha en plan! Og den bør ikke være egoistisk! Alle skal få kake, men alt må ikke deles i 2!

Det er lov å si til barna sine at jeg elsker deg ikke noe mindre selv om du er mer der en her ❤️

Det går bra!


Det var i fjor rett før påsken ting snudde så fort. Det som man tenker ikke skjer var for oss nå blitt et uvirkelig faktum. Men helt vilt mange spørsmål, og like mange vi ikke kunne få svar på. Fordi det finnes ikke svar, vitenskapen og forskingen rundt det manglet. Men de visste noe, at dette vil nok gå bra.

Minste bukkenebruse kom hjem fra skolen, han hadde sklidd på isen. Litt sår i panna og noe forslått. Men den karen er en tøffing så det går bra sier han. Og jeg er helt enig. Det gjør det jo alltid!

Det går noen dager og nettene begynner å sette spørsmålstegn. Han er gjennomvåt, gråter og har utrolig vondt i armen sin. Smertestillende og lege må til. Det var jo litt rart, tross alt noen dager siden han falt. Han burde jo ikke ha så skrekkelig vondt nå? Vi blir sendt på røntgen som viser alt bra. Så bruk tiden, det går nok over.

14 dg senere er vi på ny hos legen. Det har ikke gått over, det har blitt mye smertestillende og trøst. Og armen er ikke lenger i bruk fra albue og opp til skulder. Den bare dingler. Men han er med på alt som vanlig, og klager kun om natten over smertene. Så jeg skjønner jo at dette er alvorlig. Han må fått revet i stykker en muskel eller sene eller noe… Noe er galt, og det må fikses. Han er minstemann, bare 7 år da og vårt alt ❤️

Da han ligger inne til skanning så kommer det mange å ser på skjermen. Peker, nikker og tydelig er det de ser interessant. Jeg sitter på andre siden, hører ikke noe… Det trengte jeg ikke heller. Har vært på MR noen ganger selv, så det at det var fler en 2 der fortalte meg at de så noe. Ble ikke redd, tenkte bare at det var bra for da hadde de funnet noe som kunne fikses.

Vel hjemme så ringer Tlf. Dere må tilbake i morgen til ny MR med kontrastveske. OK, stålsetter meg med min mann og ber han bli med. Den dagen var starten på det skumle, ukjente, kunnskap, erfaringer, sorger og gleder. Det var funnet en kul.

Radium, biopsi, ventetid. Spørsmålene florerte, svarene sprikte og legen antok det verste. Sjelden benkreft ble nevnt, en pussig betennelsestilstand forusaket av staffilikokker. Så satt jeg der.. Filmen i hodet surret på høy hastighet. Skulle vi planlegge begravelse eller kunne vi leve så trygt som vi alltid hadde gjort? Spørsmålene var mange.. Mammahjertet bestemte seg for at dette går bra! Så syk er han jo ikke.. Sprek fyr på 7 år! Den tøffeste jeg kjenner faktisk!

Ventetiden var over, biopsien var klar og verdens hyggeligste og muntre lege ringt. Han langet ut og forklarte, jeg noterte så blekket sprutet. Langerhanshistotyose, LCH, kulen kan trekke seg tilbake, kirurgi, innleggelse på Rikshospitalet. Så avsluttet han med å si ; du kan Google det, like blid.

Og ja jeg googlet. Det kom opp, kreft, spredning, uhyre sjelden, lite forskning, blodsykdom, overopphopning av hvite blodlegemer, svultser, hull i skjelett, sentralnervesystemet. Filmen fikk uventet innhold og spørsmålene ble enda fler. Men slutten på filmen skjønte jeg ville ha en langt bedre slutt en jeg først trodde. Selv om jeg ikke skjønte bæret. Heldigvis.

På riksen ble det konkludert multifokal LCH. Det var flere kuler. Ikke bare den ene som kunne trekke seg tilbake. 4 faktisk. 2 i hoften, 1 i låret pluss den i skulderbladet. Disse kulene spiser opp skjelettet, og på bildene kunne man tydelig se hull og ujevnheter.  Alle sa at det var så hell i uhell at han hadde falt og fått trigget den kulen i skulderen. Og gå lenge uten behandling er ikke bra pga spredningen og da i verstefall til indre organer som nyrer, lever og sentralnervesystemet. Leven og nyren han er og forstørret.

Det er ikke kreft slik de trodde før, det er broren til kreft sier de i dag. Godartet form for kreft sier de og. De vet ikke så mye, det er så sjeldent. Men de vet en ting. Det må behandles som kreft.

Og behandlingen ble cellegift og høydosekortison hver uke i 6 mnd, så vedlikeholdsbehandling de neste 6. Da skulle vi bare hver 3 uke. Det skulle bli deilig. Når det er  sommer så ville vi jo leve nesten som normalt.

Det er da 2 dager til påskeferien skulle begynne for våres del. Herregud for en uvirkelig boble.

Valg måtte vi ta. CVK eller VAP. Dette var fremmedord, men det er altså den som medisinen skal inn i blodåren med. CVK henger på utsiden, VAP er en pute på innsiden som de setter en slange på hver gang han skal ha kur. CVK kan du ikke bade med, og henger på utsiden hele tiden. Med VAP kunne han gjøre som alltid. Bade kjøre båt og slippe å tenke så mye på det. Han fikk være med å velge, og det var enkelt, det ble VAP.

Nå må jeg være sterk, dette går bra! Lille bukkenebruse sa det og før han ble trillet inn til operasjon, dette går bra mamma. Ja gutten min, det gjør det. For du er den tøffeste 7 åringen jeg kjenner ❤️

Alle vi møter, leger, sykehus m.m skryter av han. Han er så flink, så tøff og modig. Selv liker han ikke å høre det, blir forlegen og kjenner nok litt på det å være annerledes.

Nå, et år etter. Protokollen (behandlingen) avsluttes nå 31 mars. Igjen er det påske, og jeg kjenner på året som har gått. Det har gått så bra med tanke på alternativene. Han er like tøff om ikke enda tøffere. Han har vært tynn i håret, han har sovet mye i perioder, sovet lite, smerter i bena, rullestol som bistand de verste dagene, han har tatt medisiner og Kaspergiften uten å klage en eneste gang. Han har villet bli behandlet som deg og meg, og kjempet seg gjennom bivirkningene hver eneste dag i 1 år. Nå er han 8 år og drømmer om å bli frisk. Han vet han ikke er som de andre. Han vet han er unik og sjelden akkurat som sykdommen sin. Den som vi nå etter protokollen skal være ferdig behandlet for 31 mars.

Året har gått som det pleier tross i faste sykehusbesøk og noen nedturer. Ambulansehelikopter var stort, selv om han ikke husker det så godt. Å være sterk i sånne situasjoner, der er sannelig ikke lett. Men på en merkelig måte så er det nettopp det du er, for når han ble fraktet bort, så er det flere å ta hensyn til. De og fortjener en oppreist mamma. Nei, vi gjør det vi er best på, vi gjør det vi pleier!

image image

Usikkerheten og frykten planter frø hos meg. Var det så enkelt? Er redd vi må være sterke langt lengre, det er denne jævla magefølelsen… Men uansett utfall av den runden vi skal ha så er erfaringene og kunnskapen blitt så langt større hos oss, at det er mye lettere å si nå DET SKAL GÅ BRA ❤️ nettopp fordi vi har muligheten til å gjøre det vi pleier!

 

 

 

 

Påske, sol og Kent 😍

Pluggene er godt satt i ørene, verandaen er lett dandert med solstolen. Solen varmer, singlet og selvfølgelig litt sur luft. Men det er påske, du deilige påske.

Mens jeg samler fregner så durer Kent på ørene, full styrke og tankene flyr med. Alt jeg burde gjort inne er glemt. Kommer helt sikkert på det når sola går ned, og forbanner meg mest sannsynlig over den manglende tryllestaven som jeg så sårt ønsker meg. Hokus pokus – dønn strøkent !

I disse dager setter båtfolket ut båtene sine, og jeg kjenner jeg ser så frem til mange deilige dager på vannet. Foreløpig står vår i hagen, men bare litt til. Påske på fjellet med brett under beina og vind i håret skal bare bli ferdig først. Sommeren er her snart og klokka tikker, og jeg gleder meg som et barn på julekvelden til vannet, sommercampigen, fine folk og masse sol ! For det blir vel det?

Og mens jeg venter på årets fineste tid, nyter jeg den nest beste !

God påske 🐤🐥

About these ads

Det går så bra på face 😍

image

Når jeg tenker på hva Facebook og andre sosiale medier både betyr og gjør for oss kan jeg veie det opp mot mange positive ting. Samtidig finnes det skyggesider og noen så mørke at det er vanskelig å forstå fordi det virkelige menneske bak syns ikke. Jammen ikke godt å vite om det menneske som hashtagget «den følelse» og et funny bilde til, eller på Facebook en lykkelig selfie i et godt øyeblikk med 250 likes og «fina» kommentarer faktisk har det så godt der inne? Jeg er ingen psykolog, men når jeg møter folk får jeg raskt en følelse som forteller meg om ting ikke er helt godt der inne.

Ta bursdager for eksempel. Overøst av gratulasjoner, fine bilder og lykkeønskning er for det beste på dagen. Og i beste mening tar jeg meg selv i å være til tider å være litt kritisk til nettopp det. Jeg vurderer hvert bursdagsbarn til hvilken relasjon jeg har, ut fra det tar jeg valget. Gratulere på Facebook, Facebook og bilde, Facebook, bilde, og SMS, eller gullpakka. Facebook, bilde, sms, ringing og til og med en oppmerksomhet.

De som får gullpakka er selvsagt mine gode venner og familie. Og det vil jeg vise og vite at de vet.

Facebook og andre sosiale medier føler jeg til tider har tatt over noen av våre beste egenskaper. Medmennesket i oss, nettverket har blitt større, men nå mye mer virtuelt og mindre tilfredsstillende sosialt for mange.

❤️ På Facebook eller en god klem, øyekontakt og følelsen av tilhørighet. Jeg vet hva jeg velger. Nettopp det å gi andre følelsen av at de betyr noe for meg. Og jeg tror og jeg vet hva mange andre velger.

Tenk så stusselig å bare få 3 skikkelige gratulasjoner, og 270 på Facebook?og med skikkelig så mener jeg en Tlf eller ding på døra, en klem på butikken m.m På en dag som vi alltid før var lutt spente på, ballonger, kaker, gaver og ikke minst samhørighet med de menneskene du er så glad i. Fy alle oss, for at vi lot oss rive med i den virtuelle verden. Jeg ville følt meg skrekkelig ensom om det var kun mannen min og ungene som ga meg den oppmerksomheten på bursdagen min. Men sånn er det for mange, og noen har kanskje ikke mannen eller ungene heller. Huff…

Men, det åpner selvsagt opp en stor sosial arena allikevel. Man får med seg eventer, vi kan følge mange og oppdatere oss på ting vi ikke ville fått muligheten uten. Bilder, ungene, aktivistene folk tar seg til. Så jeg dobbelmoraliserer og sier som Ole Brumm. Ja takk- begge deler 😘

Inspirasjonen i dag kommer fra følgende farsott som deles i de forskjellige oppdateringene til fjærne og nære, nemlig denne:

Mange tror at et selvmordsforsøk er et egoistisk trekk fordi personen bare ikke bryr seg om sine kjære som blir igjen. Jeg kan fortelle deg at når en person kommer til det punkt, at de virkelig tror at deres kjære vil ha det mye bedre uten dem. Dette er psykiske lidelser, ikke egoisme. SANNHET: Depresjon er en forferdelig sykdom og synes nådeløs. Mange av oss har vært nær kanten eller delt det med slekt/venner i en krise, og noen har mistet venner og kjære. La oss være der for hverandre og slutte med å feie psykiske lidelser under teppet. Hvis jeg ikke ser navnet ditt, aksepterer jeg det. Men jeg vil gjerne spørre deg, din familie og venner om dere vil dele denne statusen med meg. Vennligst kopier og lim inn denne statusen for en time for å gi litt støtte til alle de som har familieproblemer, helsekamper, jobbrelaterte- eller bekymringer av noe slag. Og at de bare trenger å vite at noen bryr seg. Gjøre det for oss alle, for ingen er immune. Håper å se dette på veggene hos familie og venner bare for moralsk støtte. Jeg vet noen vil! Jeg gjorde det for en venn, og det du kan også. Du må kopiere og lime inn dette. Ingen deling. Hvis du vil kopiere, bare holde fingeren på teksten og kopi-valget vises. Klikk på den. Klikk på din status og lim vises. Takk!

Fuck IT sier jeg da! Dette burde stått i steden:

Mange tror at et selvmordsforsøk er et egoistisk trekk fordi personen bare ikke bryr seg om sine kjære som blir igjen. Jeg kan fortelle deg at når en person kommer til det punkt, at de virkelig tror at deres kjære vil ha det mye bedre uten dem. Dette er psykiske lidelser, ikke egoisme. SANNHET: Depresjon er en forferdelig sykdom og synes nådeløs. Mange av oss har vært nær kanten eller delt det med slekt/venner i en krise, og noen har mistet venner og kjære. La oss være der for hverandre og slutte med å feie psykiske lidelser under teppet. Ta deg noen minutter, en time eller 2, stikk innom, vis at du er der, støtt opp. Gi en klem, fortell dem at DU er viktig for deg. Delta!! For den ekte følelsen av samhold, vennskap, inkludering, forståelse og støtte kan ingen kopiert statusoppdatering erstatte!! Når dette er gjort, kan du oppdatere !

For det går jo så bra på face 😍

Bli et bedre medmenneske du og, det tar bare den tiden du sitter på face allikevel ❤️

 

Dumheten lenge leve

Trollet

Noen ganger blir jeg tom for ord.. Ikke det at det varer så lenge i utgangspunktet, men når jeg får fattet meg litt så har jeg og som oftes mye å si. Det kan komme litt overveldende selv på meg, spesielt i en setting som jeg opplever og mener er total på sidelinjen av normalen. Og jeg lever på ingen måte selv sånn helt innafor normalen. For hva er egentlig det? Det er når avvikene kommer for dagen at man skjønner at dette kanskje ikke var helt normalt.

Noen mennesker evner dessverre ikke å se sitt eget beste, eller tenke lengre en morgendagen. Andre er mer fornuftig å planlegger, analyserer, søker det trygge og gjør det de føler er best for seg selv i sin situasjon. Tenker konsekvenser. Det både beundrer jeg og liker. Og jeg kan heller ikke her si at sånn er jeg. Og forventningene til mine er heller ikke satt der.  Jeg liker overraskelse momentene, bråsvingene, noen ganger oppoverbakkene men de kommer heller ikke uten nedoverbakkene. Alt dette er livet, med og uten konsekvenser.

Selv er jeg nok mye styrt av impulser, men har jo også lært noe mer og tenke meg om et par ganger ekstra innimellom. Spesielt når det handler om flere en bare meg selv. Impulsshopping er selvsagt ikke med der, helt umulig å styre den kontrollen der innimellom dessverre, tross i gjentatte mislykkede forsøk.

Men en ting jeg blir vilt frustrert over er hormonstyrte impulser. Det burde vært en pille til det. Det finnes jo piller til så mye annet av disse hormonene at den pillen som bør komme på markedet helst i går, bør samkjøre langsiktig konsekvens og og impulsstyrt dumhet!

Som f.eks så mener jeg at tross i at man blir 18 år bør det jammen ikke være en selvfølge at du nå er myndig! Og med myndig så menes det at nå er du voksen, skal ta ansvar for ditt eget liv og veivalg. Tull. Det er burde vært behovsprøvd, man må søke, bestå en en test ut fra kriteriene av ansvar og modenhet. Og med prøvetid på 3 år ved «bestått» minst og mulighet for prikksystemet på lik linje med sertifikat. Det er nemlig ikke sånn at hver og en som blir 18 blir bråvoksen på dagen. Det er da dumheten starter for mange!

Og dumhet kan være så mangt. Jeg heier på de som prøver, feiler og reiser seg igjen. Jeg støtter og veileder videre når det skjer noen ganger til. Men når du går på trynet i samme gjørme pytt for gang nummer mange, selv da skjønner jeg det var ikke dumhet, du lærte nok.. Men du ga fullstendig faen. Da strøyk du på prøven, velkommen tilbake om noen år.

Men noen gjørmepytter er der kun i kort tid. Og på den tiden skal man velge, gå rundt eller hoppe i den med begge beina. Du vet faktisk ikke hvor dyp den er, du aner overhodet ingenting av konsekvensene tross i at du har sett en slik før og garantert plumpet i noen og. 2 valg.. Tikk takk tikk takk..men denne er stor, dyp og har mange overraskelser.  Det fornuftige er å gå rundt, tørrskodd. Ikke pysete men konsekvensorientert. Eller så velger du å hoppe ut i det, tross i at alle alarmer varsler ikke gjør det, ikke gjør det!

For hvert valg vi tar, tar det en vending. Dumskap lenge leve!

Og jeg blir så hutrende forbanna når jeg sitter på siden uten mulighet til å påvirke enkelte valg, spesielt når de anfekter meg resten av livet og. Jeg er jeg nok noe mer  konsekvensorientert 😍

 

 

 


 

Det du ikke visste

Har du tenkt på det? At ting faktisk ikke alltid ble sånn du tenkte?

Ja faktisk! Tenker masse på akkurat det. Og skulle jeg ramset opp ALT så måtte det blitt bokserie på minst hundreog ørrogførti tykke bind. Det tror jeg vi strengt tatt dropper i første omgang!

Vi har jo en formening om livet, allerede som veldig små. Når jeg blir stor så skal jeg bli brannmann eller advokat osv.

Vil ha en å dele livet med, 1.7 barn, bil, båt, hytte, hus, bikkje, suksess både privat og på jobb vil vi jo også ha. Gjerne litt god økonomisk frihet er jo heller ikke å forakte. Og glem ikke at alt skal være perfekt helst. Ja takk til alt!

Noe kommer lett for noen, andre må streve litt mer, og gjennomsnittet klarer seg greit. Hvor jeg er? Litt innom alt tror jeg.

Jeg var 20 når jeg skjønte for alvor at ting ikke gikk som jeg hadde tenkt. Veien videre etter handelskolen tok en annerledes vending.

Der lå han, skrukkete rød og bitteliten. Lignet på E.T, men det kunne jeg jo ikke si til noen. Hvertfall ikke da!

10 minutter etter var han den fineste jeg hadde sett. Det er jo sånn, at dine egne er det vakreste ❤️ Han og jeg skulle stake ut kursen sammen, og det gledet jeg meg veldig til. Og 22 år etter han han faktisk fortsatt vakker, tross i at han heller ville foretrukket at jeg sa noe mer maskulint. Kjekk for eksempel. Det er han også!

Nå skal ikke denne bloggen handle om ungene mine. Ungene ja, for jeg klinte likså godt til med 3 kjærkommene gutter gjennom årene. Det skal heller ikke handle om hus, hjem,mann, matlaging osv. ( der suger jeg foresten ganske greit), men om det som er innerst hos meg. Det jeg kanskje sier på spøk, men er grav alvorlig egentlig. Og det jeg gleder meg over MRN kanskje ikke sier. Ting jeg blir provosert av, ting jeg gledet meg over, meg rett slett fra innsiden og ut.

Men unger, mann, bikkje, huset, bilen, båten, «hytten» på fjellet, og den ved sjøen er en del av det. The Nonsense. Og det er det jeg kaller meg og mitt.

Der er så mye jeg ikke visste, og så mye jeg vet. Og så lite som ble som jeg trodde. Men innholdet er blitt mye.

Så glad i smask

Så glad i smask

Følg meg på veien da vel 😘

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Laget av Hjemmesideleverandøren
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørsmål rettes til post[att]lykkemedia.[dått]no.